Fokus på mobberen

Skrevet av Marit S. Bjørkevoll | 22. september 2011
Posted in Nyheter

Per, den mest populære gutten i klassen, står i gangen utenfor klasserommet når Ola kommer inn fra skolegården. Per smiler bredt til Ola, som lyser opp. Oppmuntret går Ola mot Per og begynner å småsnakke. Per bare står der og smiler, men i det Ola er to meter fra ham, forsvinner plutselig smilet; han skjærer enn hånlig grimase til Ola og hvisker: Looser!

Det normale ellers i samfunnet, er at når noen utøver overgrep, er det overgriperen som har et problem. Når det gjelder mobbing, rettes paradoksalt nok ofte fokuset på offeret og ikke på overgriperen. Det settes i gang utredninger og innsats for å finne ut hvorfor barnet blir mobbet. Barnet blir utsatt for endeløse «forhør» for å finne ut nøyaktig hva som ble sagt, hvordan det ble sagt og hvem som sa hva. Ofte skjer dette ut fra en antagelse om at hvis barnet som blir mobbet endrer oppførsel, vil mobbingen opphøre. Det vitner ikke bare om mangel på respekt for mobbeofferet, men om total mangel på kunnskap om mobbing. Mobbing handler først og fremst om hvem mobberen er, ikke hvem offeret er.

Mobberen

Forskning har vist at de som blir mobbet har få fellestrekk ut over at de ofte er følsomme barn. Derimot finner man noen fellestrekk blant dem som mobber, og det mest fremtredende er mangel på emosjonell empati. De fleste forbinder ordet empati med medfølelse, men mange forskere skiller mellom det de kaller kognitiv og emosjonell empati. Kognitiv empati handler om å ha evnen til å sette seg inn i andres menneskers opplevelser, mens emosjonell empati handler om medfølelse. Noen mangler evnen til innlevelse (kognitiv empati) uten at de dermed ønsker å såre andre. Andre har verken evne til innlevelse eller medfølelse, De som imidlertid forårsaker størst skade, er de som mangler medfølelse, men som har evnen til å forstå andres følelser og reaksjoner. De kan bruke denne evnen i et intrikat spill som handler om å undertrykke og manipulere for å skaffe seg fordeler og makt.

Den rene mobberen

Gwen Dewar (Ph.D. Parentingscience.com) påpeker at det er to typer mobbere: «The pure bully» og «The bully-victim». Den «rene» mobberen mobber for å skaffe seg status og makt. Han/hun er ikke en som føler seg som en outsider, tvert imot, han sitter på toppen av «The Food Chain». Han styrer showet.

Offer-Mobberen

Dewar kaller den andre typen mobbere for «The bully-victims». Dette er barn som både blir mobbet og som selv mobber. «Offer-mobberen» har en helt annen personlighet og en helt annen rolle i barnegruppen enn den «rene» mobberen. De er oftere plaget av emosjonelle problemer som angst, depresjon, ensomhet og stress. De kan bryte regler, forstyrre undervisningen og ha problemer med skolearbeidet.

Naive lærere?

Om barnet ditt er blitt utsatt for den «rene» mobberen eller «offer-mobberen», kan være avgjørende for om skolen skjønner alvoret og gir barnet den støtten det trenger og har krav på. Er mobberen «offer-mobberen», den typiske «verstingen», vil skolen sannsynligvis være raskt ute med å ta tak i problemet. Mobbingen er gjerne ikke så avansert og lett å få øye på.. Denne eleven har mest sannsynligvis få eller ingen støttespillere, og siden det er få involvert, er det heller ikke så vanskelig å sette inn tiltak. Situasjonen er en helt annen hvis mobberen er «Den rene mobberen». Denne eleven mobber ikke fordi han/hun har problemer. Tvert imot er han ofte både flink på skolen og i idrett og blir beundret av medelever og likt av lærerne. At han har en mindre sjarmerende side kan det være vanskelig å forstå. Med mangel på kunnskap, kompetanse eller rett og slett bare manglende vilje, retter skolen fokuset på barnet som blir mobbet. Det er ødeleggende og tragisk.

Mobberne trenger grensesetting.

Når ingen andre tiltak virker, må barnet skjermes fra mobberne. Selv om politikerne de siste årene har gitt klare signaler, og i noen kommuner også gjort vedtak om at det er mobberne som skal flyttes, velger skolen ofte den enkleste løsningen for dem selv. Det er å flytte offeret. Det er tragisk, ikke bare for offeret, men også for miljøet. Mobbingen vil ikke slutte selv om mobbeofferet flyttes. Mobberen finner snart et nytt offer, og så er det igang igjen. I Amerika har de egne klasser ved skolene hvor barn som læreren ikke klarer å håndtere blir plassert for kortere eller lengre perioder. Et slikt system har vi ikke i Norge. Det betyr at den eneste måten å skjerme barna mot mobberne, er å flytte mobberen til andre klasser eller andre skoler. Dette er et vanskelig og kontroversielt tiltak. Ikke bare vil en slik løsning bli motarbeidet av foreldrene til mobberen, men hvilke andre lærere eller skoler har lyst til å ta imot mobberen? Allikevel er det det eneste tiltaket som kan ha noen effekt på sikt. Et slikt tiltak gir et tydelig signal til mobberen og  miljøet om at mobbing er uakseptabelt. Skolepolitikerne skryter av nulltoleranse mot mobbing. Da må de også ha mot til å sette inn de tiltakene som er nødvendig for å stoppe mobbingen. De må ha kompetanse og mot til å stoppe mobberen.

Sett fokus der det hører hjemme

I møtet med skolen skal du ikke tillate at skolen legger skylden for mobbingen på barnet ditt. Det er mobberen som må endre oppførsel, ikke offeret. Det spiller ingen rolle om barnet ditt skiller seg ut på en eller annen måte, det være seg at han/hun har en talefeil, snakker en annen dialekt, er penere eller mindre "pen" enn gjennomsnittet, har streng, rødt hår, går med rare klær, er dårlig i fotball eller...rekken er endeløs. Det finnes rett og slett ingen unskyldning for å mobbe. Ikke la skolen blande kortene. Det kan godt hende at barnet ditt trenger hjelp med skrive eller talevansker, men det er en helt annen sak. Forlang at skolen retter fokuser der det hører hjemme - mot overgriperen(e). Dersom ingen andre tiltak ser ut til å virke, be om at skolen bryter opp mobbemiljøet. Forlang at mobberen(e) flyttes ut fra klassen. Det er skolens plikt å stoppe mobbingen, og da må de stoppe mobberen.